Den 30. september var det 70 år siden det siste flyet i luftbrua landet på Tempelhof flyplass i Berlin. I den forbindelse holdt Håkon Trønnes et foredrag om bakgrunnen for delingen av Tyskland etter krigen og om årsaken til at luftbrua ble iverksatt. Han hadde åpenbart satt seg inn i mange sider temaet og for øvrig om den kalde krigen mellom øst og vest. For å få alle detaljer så korrekt som mulig har han flere ganger vært innom Luftbrückenmuseum ved Fassberg flyplass (øst for Hamburg), samt brukt en rekke andre kilder.
Etter 2. verdenskrig ble Tyskland delt inn i okkupasjonssoner der stormaktene USA, Storbritannia, Frankrike og Sovjetunionen fikk ansvar for hver sin del av Tyskland. Det som gjorde denne delingen ekstra komplisert var Berlin. Byen lå midt inne i den Sovjetiskkontrollerte sonen. Berlin var så viktig for alle seiersmaktene at de hadde inngått avtale om at også byen skulle deles i okkupasjonssoner. Det betydde i praksis at de vestlige stormaktene måtte ha tilgang til sine okkupasjonssoner i Berlin. Det fungerte ved at det ble opprettet transittruter inn til Berlin.
Luftbrückenmuseum ved Fassberg flyplass består av et inngjerdet område med utstillinger i nissenhytter og jernbanevogner. Her finnes svært mye informasjon om luftbrua, spesielt med lokalt tilsnitt. Mesteparten av teksten er kun presentert på tysk, noe som kan være en begrensing for utbyttet den enkelte kan ha av besøket. Det foreligger imidlertid planer om et helt nytt museumsbygg, men som vanlig ved slike prosjekter, så tar det tid å skaffe nødvendig kapital.
Mesteparten av utstillingene av gjenstander og tekstplakater er å finne inne i nissenhytter og kullvognene som ble brukt til å frakte kull til flyplassen i Fassberg.
Bakgrunnen for blokaden
Vestmaktene hadde ønske om å slå sammen sine soner til en Vest-Tysk stat, noe Sovjetunionens ubestridte leder, Josef Stalin, ikke var enig i, og han trakk seg fra samarbeidet om okkupasjonssonene.
Så kom noen hendelser som førte til eskalering av konflikten. Sovjetunionen begynte å kontrollere togtransporten fra vest til Berlin, da stanset vestmaktene togtransporten. Så ønsket de vestlige maktene å få kontroll med inflasjonen, og iverksatte en valutareform, noe som inkluderte innføringen av en ny valuta, Deutche Mark også i de vestligkontrollerte sonene i Berlin. Reaksjonen kom raskt fra Sovjetunionen:
Natten mellom 23. og 24. juni 1948 stengte de Sovjetiske militærstyrkene veier, jernbane og kanaler til de vestlige okkupasjonssonene i Berlin. Som om det ikke skulle være nok, så ble også strømmen kuttet, alt dette angivelig på grunn av tekniske årsaker og vedlikehold. Den vestlige delen av Berlin, hadde dermed ingen tilgang til forsyninger utafra. Det er tross alt begrenset hva en kan produsere av matvarer i en stor by. Berlin var i tillegg bombet sønder og sammen noen få år tidligere.
Utsulting var en kjent taktikk som var brukt under 2. verdenskrig, og nå sto 2,2 millioner mennesker i fare for å sulte ihjel. Det vil si de hadde et alternativ til, og det var å flytte til den Sovjetiskkontrollerte sonen. Der hadde Stalin sørget for at det var mat nok. Ulempen var at da ville det ikke være mulig å vende tilbake. Kun 5% valgte denne løsningen.
De vestlige stormaktene hadde vært alliert med Sovjetunionen i kampen mot nazismen. Nå var den kampen over, og ulikhetene i ideologien mellom partene begynte å komme tydeligere til syne. Skulle nazismen erstattes av kommunismen? Det var ikke noe verken tyskere flest eller vestmaktene ønsket, og var heller ikke i tråd med det en var blitt enige om for arbeidet i okkupasjonssonene, som hadde som mål å sørge for blant annet desentralisering og demokratisering.
Angrep eller luftbru?
Illustrasjonen viser veier (orange), jernbane (svart stiplet strek) og luftkorridorene som var i bruk før blokaden ble iverksatt. Berlins beliggenhet langt inne i Sovjetiskkontrollert område ser en også. (Illustrasjonen er avfotografert på Luftbrückenmuseum Fassberg).
President Harry Truman hadde bare to valg: Å angripe Sovjetunionen for å overta kontrollen i deres okkupasjonssone eller å frakte forsyninger luftveien til Berlin. At luftbru i det hele tatt var et alternativ skyldes at de tidligere hadde avtalt at det skulle være tre luftkorridorer fra de vestlige delene av Tyskland til Berlin. Adgangen via veier, jernbaner og vannveier inngikk ikke i samme avtale. Derfor mente vel Stalin at det inngikk i hans handlingsrom å blokkere all transport på land og vann. Ingen av mulighetene var gode, men med luftbrua kunne en i det minste unngå krig med en potent motstander som i tillegg nylig hadde vært alliert.
Et av flyene som var med på luftbrua i 1948/49 er denne C-47 Skytrain som har fått tilnavnet Fassberg Flyer.
Luftbrua
General Lucius D. Clay fikk ansvaret for å lede luftbrua, og i løpet av 48 timer var 32 transportfly av typen C-47 i gang med transporten. Allerede 26.06.1948 hadde de fraktet 80 tonn med matvarer til Berlin. En åpenbar begrensing med disse flyene var at de kun hadde mulighet til å laste ca 3 – 3,5 tonn med last.
Etter hvert ble alle tilgjengelige transportfly fra hele verden hentet inn. I tillegg ble logistikken perfeksjonert både på flyplassene og i lufta. Sivile og militære piloter fra en rekke land deltok, og belastningen på fly, piloter og bakkemannskap var enorm.
Flyene fulgte to luftkorridorer inn mot Berlin og 1 korridor ut. De startet med 3 minutters mellomrom og fløy 5 i høyden, og noen ganger var det ned mot 62 sekunder mellom landingene på flyplassene i Berlin.
For å forstyrre transportene maksimalt fløy Sovjetiske jagere helt inntil luftkorridorene, og Sovjetisk luftvern skjøt med skarpt mot luftmål tett inntil korridorene.
Transportkapasiteten oppnås
Den 12.08.1948 oppnås den ønskede transportkapasiteten på 4.500 tonn pr dag. Da er 707 fly i aksjon, og de frakter til sammen 4.747 tonn med varer.
Likevel er nøden stor i Berlin. Det var lite mat, og vinterkvota med kull som ble brukt til oppvarming av boligene var kun 12,5 kg. Varmestuene var overfylte, og barn, syke og eldre frøs i hjel i sine senger.
Fra Fassberg flyplass ble det fraktet inn store mengder med kull, men mesteparten gikk til et kullkraftverk som befant seg i en vestlig sone i Berlin.
12,5 kg kull var vinterrasjonen av kull til en familie i berlin vinteren 1948/49.
Plakat som ble brukt til å oppildne gruvearbeiderne til å jobbe raskt slik at deres landsmenn i Berlin fikk tilstrekkelig med kull til varme og strøm. (avfotografert på Luftbrückenmuseum Fassberg).
Rosinenbomber og operation Santa Claus
Flygerløytnant Gail Halvorsen begynte å lage fallskjermer med godterier til barna av snorer og lommetørklær. Disse slapp han ned før han landet i Berlin, og til stor glede som fikk seg noen ekstra rosiner, sjokolade eller andre godsaker. Etter hvert fikk han veldig mange hjelpere, og mer enn 250.000 fallskjermer ble sluppet ned over Berlin. Da noen fallskjermer havnet i Sovjetiskkontrollert område kom det protest fra Sovjetunionen. Flyene fikk etter hvert forskjellige tilnavn som Rosinenbomber, Schokolade Flieger og Wackelflügel.
Før jul startet pilotene på Fassberg en innsamling av julegaver til barna i Berlin. Over 10.000 barn fikk flybårne julegaver 1948 gjennom «Operation Santa Claus».
Stalin gir opp
Blokaden oppheves 12.05.1949, men på grunn av forsyningssituasjonen fortsatte luftbrua så lenge det var nødvendig, fram til 30.09.1949. Da hadde flyene levert 2.250.000 tonn med forsyninger – eller sagt på en annen måte over et tonn til hver innbygger i Berlin. Men mye av dette var jo fellesgoder, blant annet kull til kraftverket.
Hva så?
Før blokaden ble opphevet, den 4. april 1948 ble forsvarsalliansen Nato opprettet.
Bare 11 dager etter at blokaden ble avsluttet, den 23. mai 1949 ble Forbundsrepublikken Tyskland (Vest-Tyskland) opprettet som egen stat.
7. oktober 1949 ble staten DDR (Øst-Tyskland) opprettet som egen stat.
5. juni 1955 ble Warszawapakten etablert som et motstykke til Nato.
Den kalde krigen var i full gang.
